Det er tradisjon at naboane kjem til gards for å smaka på bryggjet. Nokon stader var det og vanleg at den som hadde brygga bar øl til naboane, og som takk fekk han mat og måtte vera med å smaka. Då kunne det bli tungt å komma seg heim. Truen var at alle som gjekk forbi eldhuset måtte bedast ein smak av ølet, ellers ville det surna eller lekka ut av kanna.
Ølet skulle prøvast når dei skok opp. Han som hadde brygga skulle helst vera smålåten; han tala om at det hadde vore for rikeleg med vatn, at han hadde hatt for mange vassberarar, "det har vore for nære bekken, og for lang til (malt)sekken".
Dei andre let vel eller hadde eitt og anna lite å utsetja på det, at det var for mykje eller lite humla osb.. Ellers tala ein om at det var godsmakande, lett å drikkja; det siste når det var godt utgjengje so det ikkje var for tjukt.
At det stundom kunne gå hardt for seg kan dette diktet om "dagen derpå" vitna om:
Ølet æ allt
-da æ hustre å kalt
-Kjedlaren grino mæ tomme kjørold so staor pao hadl,
å lesto seie takk å farvel fy denna gong.
-Kring rost og gjil flyto da me sprakje å drav å spuns å svikk
å allslags bidne so va i bruk til denne heilagdrikk!
Eg meine so
her gjenge da fy seg
Dei knurva å sloest å drakk
or kjengjo
store so mannalyft
å fudle kara skeit i brokjæ
tao berre trivnad!
Å, ja! Å, ja! Da æ no i værne!
